Nye veier og opposisjon

Smarte forretningsmenn om Groening

Et av disse tilbudene fikk han fra forretningsmannen Otto Meckelburg fra Wangeroog. Av takknemlighet for helbredelsen av hans kone, ville han hjelpe Groening og forela ham konkrete planer til opprettelse av kursteder. Bruno Groening gikk inn for forslaget, og Meckelburg ble hans "manager". Sist i desember reiste de begge til Wangerooge. Her talte Groening ved noen arrangementer som Meckelburg organiserte, og bevirket til utallige helbredelser. Han viste den tidligere kz-kommandanten full tillit. I en dokumentert erklæring fra den 8. januar 1950 i Wangerooge, la han sitt fremtidige virke fullstendig i hendene på Meckelburg:

"Hr. Groening erklærer seg inneforstått med hr. Meckelburg's planer, og forplikter seg til å stille sin person til fullstendig rådighet for oppfyllelsen av det formål å gi grunnleggelsen av foreningen som hr. Meckelburg har til hensikt å danne og foreningen selv, enhver nødvendig støtte ved sitt fremtidige virke og i det hele tatt å gjøre alt hva som står i hans makt for å tjene de forannevnte mål.

Denne forpliktelsen påtar hr. Groening seg så vel overfor hr. Meckelburg personlig, som for den foreningen som er i ferd med å bli dannet, med den før nevnte målsetning.

Hr. Groening forplikter seg dessuten til ikke å la noen annen person eller andre personkretser få del i denne støtten. Han vil kun utøve sin aktivitet innenfor foreningens rammer og kun i overensstemmelse med hr. Meckelburg."

Allerede i januar grunnla Meckelburg "Verein zur Erforschung Groeningscher Heilmethoden" (Foreningen til Utforskning av Groenings Helbredelsesmetoder). Han ble selv forretningsfører med en månedslønn på 1000,- DM. Bruno Groening fikk ingen penger. Det viste seg at Meckelburg ikke holdt sine løfter. Han så utelukkende en pengekilde i Groening, og betegnet ham spottende som sin "beste hest i stallen". De syke var han likeglad med. Han hadde bundet Groening med kontrakten, og "mirakelhelbrederen" måtte gjøre det han forlangte.

Først i juni 1950 lyktes det Groening å befri seg fra Meckelburg, hvorpå denne svor hevn: "Denne Groening skal jeg nok få bukt med, jeg skal brekke hvert eneste bein i kroppen hans."

II tilslutning til dette arbeidet Groening noen måneder sammen med naturlegen Eugen Enderlin fra München. Eugen Enderlin var blitt helbredet i Traberhof, og innviterte Bruno Groening til å holde foredrag i sin praksis. Likevel avslørte også Enderlin seg som en lurendreier. Det dreide seg for ham ikke om å hjelpe, men om å tjene penger på "fenomenet Groening". Mot slutten av året skilte Groening seg fra ham, og enda et samarbeide i 1952/53 slo feil av de samme årsaker.

I den følgende tiden holdt Groening foredrag i et pensjonat kalt Weikersheim i Gräfelfing. Journalisten dr. Kurt Trampler innlosjerte ham hos seg og organiserte sammenkomstene. Han hadde kjent Groening allerede siden høsten 1949. Den gangen var han kommet til Traberhof som reporter for en avis i München, og hadde uventet fått helbredelse for en lidelse i beina. Av takknemlighet skrev han boken "Die grosse Umkehr" (den store omvendelsen), og talte Groenings sak for myndighetene.

Slik som hos Enderlin var foredragene i Gräfelfing godt besøkt. Det skjedde utrolige helbredelser. Men forbindelsen med Trampler overlevde heller ikke. En dag trodde han at han hadde lært nok fra Groening, de skiltes og han begynte som selvstendig helbreder.

Tålmodige bedragere

IIgjen og igjen kom mennesker til Bruno Groening under dekke av å ville hjelpe ham. Mange var imidlertid kun interesserte i å profittere på hans aktiviteter. Slike mennesker syntes å bli uimotståelig tiltrukket av ham. Når de ikke oppnådde deres mål, eller han skilte seg av med dem, forsøkte de mange ganger gjennom langvarige rettslige prosesser å tvinge ham til å betale dem penger.

Som f.eks. fru Hülsmann. Etter å ha funnet ut av at hun ikke kunne tjene noe på Groening, klaget hun til arbeidsretten. Hun lot den tiden som hun først hadde stilt ham gratis til rådighet, beregne som arbeidstid og krevde å få etterbetalt lønnen sin. Bruno Groening måtte resten av sitt liv betale henne et månedlig beløp. Det var ikke et enkeltstående tilfelle. I denne eller i lignende former, viste mange av hans tidligere medarbeidere deres sanne ansikt.

Men hvorfor lot Bruno Groening disse angivelige hjelperne komme så tett innpå seg? Hvorfor holdt han seg ikke bare slike "Lurendreiere" fra livet?

I et foredrag den 31. august 1950 i München uttalte han seg om dette spørsmålet:

"Hva mennesker inntil nå ikke har unnlatt å forsøke, har vært å gjøre alt for å tjene penger på denne lille manns viten og kunnskap. De trodde at de hadde funnet en gullgruve. De har også til dels hatt muligheten til å tjene penger, men har Gudskjelov ikke vært i stand til å utnytte muligheten. Denne typen mennesker finnes også, nettopp for å gjøre det klart hvordan mennesket er, at det kan gå over lik uten å spørre om de syke blir hjulpet eller ikke. Det finnes mennesker som kan gå over lik, de kan rolig la en syk ligge. Disse menneskene har aldri bedt om lov, men har ikke latt noe være uforsøkt for å være i min nærhet. Jeg vet at det her og der blir stilt følgende spørsmål, at når mannen vet så meget, hvorfor visste han ikke dette, kanskje vet han overhodet ingen ting. Om og hvorvidt jeg vet noe, vil dere litt etter litt få vite. Men dette måtte skje. Dette materialet har manglet til denne oppbygningen, for å gjøre veien fri for dere alle."

Grete Häusler beskriver i sin bok "Hier ist die Wahrheit an und um Bruno Groening" (Her er Sannheten ved og om Bruno Groening) følgende begivenhet:

"Da jeg en gang til avskjed ønsket hr. Groening alt godt, og sa: 'Hr. Groening, jeg ønsker at De nå må få ro til Deres virke, og ikke blir plaget av falske medarbeidere", svarte han meg til min største forbauselse: 'Helt feil, det skal være slik!' Den gangen forsto jeg det ikke, men han forklarte meg hvorfor han måtte gjøre alt dette og måtte holde ut. Dermed bekjentgjorde han en stor hemmelighet for meg:

"Jeg vet, hva et mennesket bærer i seg. Men hvis jeg ville si til folk: 'Det er en løgner, det er en bedrager, en tyv, så ville ingen tro på meg. Hva kan jeg så gjøre? Jeg må trekke disse menneskene til meg, lære dem det gode, bevege dem til omvendelse, og så gi dem muligheten til å lyve, til å bedra, og til å stjele. Hvis de så allikevel gjør det, så vet alle hvem de er. Så lar jeg dem komme ganske nær til meg, og da er jeg ikke feig, da kjemper jeg."

Den første store rettsaken

I 1951/52 stod Bruno Groening for første gang for retten i München, anklaget for ulovlig å utføre legegjerning. Selv om det bayerske innenriksministerium i 1949 enda betraktet hans virke som et frivillig kjærlighetsarbeide, så ble det nå betraktet som et helbredelsesarbeide i medisinsk forstand. Anklagen støttet seg på kvakksalverloven fra 1939, som avløste den inntil da gjeldende frihet til å helbrede, og som på den tiden skulle legge legevitenskapen i hendene på nasjonalsosialistiske leger. Bruno Groening ble frikjent så vel i første som i andre instans. Høyesterettsdommeren ved landsretten i München erklærte i sin domsavsigelse i mars 1952:

"Retten finner det formastelig å dømme den anklagede på grunn av sakkyndiges ensidige skjønn. Så om Groenings virke overhodet kommer under kvakksalverloven er mer enn tvilsomt, da den faller inn under et område som i dag er alt for lite utforsket."

I ankesaksforhandlingene ble frifinnelsen riktig nok stadfestet, men Bruno Groenings virke ble tydeligvis betegnet som helbredende virksomhet i kvakksalverlovens forstand:

"Den anklagede har således, uten tillatelse og uten å være utdannet som lege, stilt diagnoser, utøvet helbredelse eller lindring av sykdommer, lidelser eller fysiske skavanker på mennesker, en virksomhet som i henhold til HPG (kvakksalverloven) anses for legevirksomhet. [...]

Det kunne allikevel ikke komme til domfellelse av den anklagede, fordi han hva angår sakens objektive, faktiske forhold, har befunnet seg i en villfarelse som utelukker skyld og således under utøvelsen av sin helbredende virksomhet ikke har handlet forsettelig."

På tross av at den villfarelsen som Bruno Groening uten skyld skulle ha befunnet seg i, ble avklart under domsavsigelsen, ble det, selv om han ble frifunnet, straks nedlagt rettslig forbud mot å helbrede. Fra nå av måtte Bruno Groening gjøre seg klart at hans virke var en utøvelse av legekunnskap i kvakksalverlovens forstand, og som sådan var forbudt. Den sanne sammenhengen i hans virke ble ikke forstått, den hadde i henhold til hans måte å utøve den på ikke noe å gjøre med en helbredende virksomhet i medisinsk forstand

Groening-pillen

Igjen måtte Bruno Groening søke veier som skulle muliggjøre hans frie virke. Han ville virke på en legal, ordnet måte, og unngå enhver konflikt med kvakksalverloven. Han var til og med klar til å avlegge naturlegeeksamen (heilpraktikereksamen), men hans søknad ble avslått med en meget tvilsom begrunnelse.

En god mulighet for allikevel å nå ut til mennesker, fikk han gjennom et tilbud fra Rudolf Bachmann om å grunnlegge et "biologisk-dynamisk laboratorium". Der ville Bachmann fremstille to biologisk virkende stoffer av urter etter en gammel oppskrift fra et husråd, "G 52" og "L 52", som Bruno Groening så skulle påvirke, dvs. i hvilke han skulle legge sin helbredende kraft.

Bruno Groening gikk inn for tilbudet, og det kom virkelig til fremstilling av preparatene. Den 9. juni 1953 fortalte han om dette forehavende:

"Til fremstilling av disse helbredende midlene har jeg fått stilt et laboratorium med alle moderne hjelpemidler til min rådighet, så vel som en stab av vitenskapelige medarbeidere. Etter min anvisning er det allerede blitt fremstilt en rekke legemidler, med hvilke det er oppnådd en hittil ukjent suksess. Disse virksomme stoffer, ble foruten av tallrike leger, også kontrollert på universitetsklinikken i München, og bedømt som virkelig gode. Den bayerske stats innenriksministerium har på dette grunnlaget gitt lisens til fremstillingen av dette legemiddelet. Den farmasøytiske industrien er meget interessert i preparatene: utenlandske fabrikker vil overta salget, kjente firmaer i forbundsrepublikken har tilbydd å kjøpe enkelte resepter."

Senere skrev han om laboratoriepreparatene:

"Hr. Rudolf Bachmann ga meg i 1953 det tilbud at han med praktisk hjelp aktivt ville understøtte meg og mitt verk. Hr. Bachmann hadde selv fremstilt midlene, og ville med det, som han sa, skaffe meg et finansielt grunnlag, slik at jeg gjennom dette grunnlag fikk anledning til å kunne finansiere mitt verk (å grunnlegge helsesteder for hjelpsøkende syke). For å finne ut av hvordan de midler som hr. Bachmann hadde fremstilt ble bedømt fra fagkyndig medisinsk side, satte jeg meg i forbindelse med dr. med. Höcht i München, som bestemt forsikret meg om at middelet var uangripelig. På bakgrunn av denne forsikringen ga jeg mitt navn til laboratoriet, så det fikk betegnelsen 'Bruno Groening - laboratoriet'

Hr. Bachmann ville avsette disse preparatene privat, ganske visst av den enkle grunn at han ikke ville understøtte grossister eller mellomhandlere (apotekerne). Dette forslaget var jeg aldri inneforstått med, og jeg forlangte at dette preparatet kun måtte formidles gjennom apotekerne. Hr. Bachmann etterkom ikke mitt krav; han var en meget nidkjær forretningsmann."

Også Bachmann avslørte seg som en lurendreier, som kun ville la pengene gå i sin egen lomme. Han rådde ikke over det godt utrustede laboratoriet og det kom kun svært lite positivt ut av hele prosjektet for Bruno Groening. Tvert imot, da Bachmann kort tid etter døde, etterlot han en stor gjeld, som Groening i hans sted måtte betale. Om det sier Bruno Groening selv enda en gang:

"Alt i alt vil jeg her bare kort understreke, at jeg

• aldri hadde tenkt meg å gjøre forretning ut av det,
• for det andre har resultatet (salget av preparatene) vært lik null, da hr. Bachmann gjennom sin slette handlemåte har brakt meg i den situasjonen at jeg allerede har vært nødt til å betale tusener av D-mark og stadig vekk skal fortsette å betale. Hr. Bachmann har brukt svært mye penger på opprettelsen av laboratoriet. Disse ble skaffet til veie gjennom mine venner, lån som jeg nå må betale tilbake. Hr. Bachmann døde i fjor, han kan altså ikke lenger oppfylle sine forpliktelser i denne forbindelse. Da han ingenting har etterlatt seg, er jeg derved bokstavelig talt blitt den som er igjen til å bære byrden."

Groening-forbundet

For å kunne nå flest mulig mennesker, på tross av forbudet, var Bruno Groening allerede i begynnelsen av 50-årene begynt å danne Vennekretser. Der holdt han utelukkende foredrag, og brukte alle sine bestrebelser på å videregi sin troslære til de hjelpsøkende.

Den 22.11.1953 grunnla han "Groening-forbundet" i Murnau/Seehausen som paraplyorganisasjon. Forbundet skulle være registrert i foreningsregisteret, så Bruno Groening gjennom dette kunne få lovmessig beskyttelse av sitt virke. Dermed skulle en fortsatt konflikt med kvakksalverloven en gang for alle være forhindret.

Groening-forbundets styre besto bl.a. av grev Zeppelin, grev Matuschka, baronesse Anny Ebner von Eschenbach, statsingeniør Hermann Riedinger og direktør Konstantin Weisser, i begynnelsen også som medstifter Rudolf Bachmann, som forbundet ganske visst meget hurtig skilte seg av med. Bruno Groening ble president på livstid.

Heidelberger-journalist og lektor Egon Arthur Schmidt ble sekretær for Forbundet. Han hadde allerede i Herford stått nær ved "mirakellegens" side, og hadde grunnlagt foreningen "Bruno Groening-vennenes ring". Denne fungerte dog ikke i Bruno Groenings ånd, og ble etter kort tid oppløst. Groening skilte seg på det tidspunkt av med Schmidt, fordi denne hadde vært uærlig med pengegavene.

I 1952 henvendte Schmidt seg igjen til Groening og forklarte at han hadde innsett sin feil. Han ba om å få hjelpe til med oppbygningen av verket, og Bruno Groening tok ham igjen til seg som medarbeider. Dermed fikk Schmidt enda en gang mulighet til å vise om de sykes ve og vel virkelig var en hjertesak for ham eller om han simpelthen kun var interessert i egen økonomisk vinning.

I 1955 skilte Bruno Groening seg av med Schmidt en gang for alle, da denne ikke hadde endret sinnelag. Han forsøkte som tidligere å slå mynt på Groenings virksomhet. Slik som fru Hülsmann tidligere gjorde, forsøkte også Schmidt etter atskillelsen å føre rettssaker mot Groening. Han ville kjempe for at få etterbetalt penger for sitt frivillige medarbeiderskap.

Forbundets styre besto av Konstantin Weisser og Hermann Riedinger. Det så meget lovende ut, da de hadde internasjonal erfaring og skulle kunne la deres utdannelser komme Bruno Groenings verk til gode. Det innebar dog også den fare, at de overlegent ville handle mot den enkle arbeiders vilje, da han ikke levde opp til deres utdannelsesnivå.

Med tiden gikk utviklingen faktisk i denne retningen og for begge mennene ble det stadig vanskeligere å la seg motsi av Bruno Groening. De syntes helt å ha glemt at Forbundet ikke kun bar Groenings navn, men at det også var hans skyld at det var oppstått. For dem ble Groening-forbundet mer og mer et mål i seg selv. Den egentlige målsetningen, å hjelpe de nødlidende, mistet de fullstendig av syne. Det så ut som om de ikke ville anerkjenne at det var gjennom Groening at helbredelsene oppsto og ikke gjennom Forbundet.

Slik utviklet Forbundet seg mer og mer til å bli det motsatte av hva det egentlig skulle være. For mannen, hvis navn det bar, ble Forbundet til et fengsel, som i stedet for at gjøre ham fri, mer og mer begrenset hans muligheter.