De siste stasjoner

Den store rettssaken

Den 4. mars 1955 reiste statsadvokatens kontor på ny anklage mot Bruno Groening. Atter ble han anklaget for å ha forbrutt seg mot kvakksalverloven. Som et ytterligere anklagepunkt ble han siktet for et tilfelle av uaktsomt drap.

Etter at anklageskriftet var blitt sendt til ham, henvendte han seg til sine venner:

"Mine kjære venner!

I disse dager har den samlede pressen og radioen offentliggjort en mer eller mindre tendensiøs utstyrt meddelelse, hvori det heter at statsadvokatens andre kontor i München har forberedt en anklage mot meg for uaktsomt drap. I slutten av 1949 skulle jeg ha lovet en 17-årig tuberkuløs pike helbredelse, og dermed ha forhindret henne i å oppsøke et sanatorium og en lege. Jeg skulle derfor være skyld i dette unge menneskes død.

De som med en klar forstand har lest eller hørt denne erklæringen, må ha erkjent hva hensikten er med den: Å skape forvirring blant mine venner, og å avholde alle søkende fra ytterligere å beskjeftige seg med våre bestrebelser, og det erkjennelsesmaterialet som jeg har forkynt. Med alle midler forsøker man å hemme mine og Groening-forbundets, såvel som deres aktiviteter.

Selvfølgelig ser tingene annerledes ut enn de blir fremstilt! Jeg behøver ikke å komme med noen redegjørelse for dette til mine venner. De vet at jeg ikke gir noe 'helbredelsesløfte,' og at jeg aldri fraråder legebehandling.

Allerede i 1952 ble jeg frikjent. Er det ikke merkverdig at "tilfellet Kuhfuss", som allerede fremkom i slutten av 1949/1950, ikke allerede ble trukket frem i 1951/1952 i rettsaken mot meg, selv om alt bevismaterialet ble fremlagt den gangen!

Er det ikke påfallende, at undersøkelsene til innledningen av en fornyet rettssak imot meg akkurat fremkommer på det tidspunktet, hvor offentligheten fikk kjennskap til Groening-forbundets dannelse den 22.11.1953 i Murnau! Helt siden januar 1954 er tallrike lokale vennekretsledere og venner, så vel som forbundsmedlemmer, blitt forhørt og overvåket gjennom politimessige foranstaltninger."

Forberedelsene til rettssaken trakk ut i mer enn to år. Bruno Groenings forsvar ble betydelig vanskeliggjort. Nesten alle forsvarets vitner ble avvist, mens anklagerens vitner ble godkjent. Blant dem befant seg også to av Groenings tidligere medarbeidere: Eugen Enderlin og Otto Meckelburg. Især Meckelburg - som i første rettssak enda var medanklaget - vendte seg på en påfallende skarp måte mot Groening. Han satte alt inn på å skade ham.

I anklagepunktet om uaktsomt drap spilte han en avgjørende rolle. Det dreide seg om et tilfelle, som inntraff i den tiden hvor han var "manager" for Groening.

I november 1949 var sparekasse (sparebank) embedsmann Emil Kuhfuss kommet til et av Groenings foredrag med sin syttenårige datter Ruth, som led av dobbeltsidig lungetuberkulose.

Groening innså straks at piken ikke kunne hjelpes mer, og uttalte seg på passende måte overfor en tilstedeværende lege. Men Meckelburg plaget ham voldsomt, og forlangte at han skulle ta seg av tilfellet. Derfor kom det etter foredraget til et personlig møte mellom Bruno Groening og Ruth Kuhfuss. Groening innga den syke nytt mot, og oppfordret faren til å sørge for en fornyet undersøkelse hos en spesialist etter ni dager. Dermed ville han oppnå at piken, som ikke ville ha mer med legene å gjøre, igjen kom under legebehandling. Faren forsikret at han ville ta seg av det.

Den etterfølgende korrespondansen ble avviklet av Meckelburg, og nådde ikke frem til Bruno Groening. Først i mai 1950 hørte han igjen om Ruth Kuhfuss. Faren hadde i mellomtiden sendt bønnfallende brev til Groening med inntrengende anmodning om å få besøk av ham. Meckelburg sendte ikke brevene videre, men avtalte egenhendig - uten Groenings vitende - et møte med hr. Kuhfuss. Først kort før den fastsatte datoen underrettet Meckelburg Groening, og tvang ham til å bli med.

Senere påsto Meckelburg, at Bruno Groening hadde gitt piken et løfte om helbredelse. I virkeligheten var det Meckelburg selv som hadde forsikret faren om at han ville få Groening til å helbrede datteren. Meckelburg så i sparekasse embedsmannen en god pengekilde som han ville øse av, men til dette behøvde han Groening. Kort etter dette besøket skilte Groening seg av med Meckelburg.

En tung anklage som ble reist mot Bruno Groening, var at han skulle ha forbudt Ruth Kuhfuss å bli behandlet av en lege. Imot denne anklagen talte dog den kjensgjerning, at han allerede ved det første møtet med piken hadde sendt henne til lege - noe selv anklagerens vitner bekreftet -. Også ved en radiotale høsten 1949 tilrådde han mennesker "at man får foretatt en avsluttende undersøkelse av en lege". Han rådet alltid de hjelpsøkende til å vise deres lege tillit.

Ruth Kuhfuß, som allerede hadde noen smertefulle, men mislykkede helbredelseskurer bak seg, vegret seg ved å skulle gjennomgå flere behandlinger. Den 30. desember 1950 døde hun av følgene fra sykdommen.

Dr. med. Otto Freihofer belyste legenes synspunkt i en sakkyndig bedømmelse av tilfellet Ruth Kuhfuss:

"Ved en nøktern vurdering må enhver legmann komme til den overbevisning, som også Säckingens sunnhetsmyndigheter siden kom til, at en helbredelse i betraktning av den 'meget alvorlige tilstanden' menneskelig sett var utsiktsløs, i henhold til den medisinske diagnosen: 'Livstruende' henholdsvis 'fare ved utsettelse'. Likeledes ville enhver ærlig og 'sine ira et studio' tenkende lege, som ikke alt for selvbevisst tror at han ved besittelsen av de nyeste medikamenter kan gi avkall på naturens krefter, måtte gi professor Lydtin fra München rett i hans erklæring om, 'at det ikke kunne avgjøres, om det før den 5.11.49 var en større sannsynlighet for helbredelse'.

Det er etter min mening mer enn besynderlig, at pasienten i det hele tatt levde inntil den 30. desember 1950, så en viss forlengelse av livet kan Groenings innflytelse allikevel ha gitt.

Avslutningsvis vil jeg gjerne sammenfatte min sakkyndige uttalelse dit hen, at følgende påstander:

• 'at det hadde vært utsikt til helbredelse',
• 'at pasienten Kuhfuss' livstid kunne ha vært forlenget enda mer, hvis hr. Groening aldri var kommet i nærheten av henne', ikke kunne forutsies med sikkerhet og derfor ikke var berettigede."

I et skriv fra 1956 påpeker tidligere gymnasierektor Josef Hohmann det paradoksale i anklagen mot Bruno Groening hva angår uaktsomt drap:

"Sannheten ses tydeligst bak kulissene, når man vender om på forløpet.

La oss avprøve denne setningen ved tilfellet Kuhfuss. Vi sier altså, at den tuberkuløse piken i begynnelsesstadiet først var kommet til hr. Groening, og at han uten hell hadde forsøkt å kurere på denne tuberkulosen i 1½ år. Vi betegner denne fasen som A.

Derpå går piken som dødskandidat til professorer og leger, og dør under deres behandling. Det betegner vi som fase B.

Rettssaken begynner. Leger opptrer som sakkyndige. De skal undersøke hvem som er den uskyldige. Og jeg vil inngå det største veddemålet om at alle leger og professorer, alle medisinske læreanstalter, ja alle leger i hele verden vil tilslutte seg fase B med denne bemerkningen: Her troner uskylden med glorie om hodet, for hvordan skulle vi kunne stå til ansvar for hva en annen har gjort av 'brølere' under en behandlingstid på 1½ år? Det ville bent frem være latterlig og absurd!

Og nettopp der, etter fase B, står Groening under anklage. Følgelig har han hele den moderne legestanden stående, kanskje en hel million vitenskapsmenn bak seg, som i samlet tropp demonstrerer deres uskyld (!)."

I slutten av juli 1957 kom det ved distriktsdomstolen i München-området til et rettsmøte. I anklagen for uaktsomt drap ble Bruno Groening frifunnet. For overtredelse av kvakksalverloven ble han ikke desto mindre pålagt en bot på 2000,- DM.

Selv om dommen ved første blikk ser positiv ut, var den uakseptabel for ham. Den ville svare til et definitivt forbud mot hans virke. Advokaten, som vurderte dommen meget mer positivt enn Groening, begikk den feilen å ikke appellere dommen, som så ble appellert av statsadvokatens kontor. Det andre rettsmøtet fant igjen sted i München midt i januar 1958.

Atskillelse fra Groening-forbundet

I mellomtiden kom det i oktober 1957 til et oppgjør mellom Bruno Groening og forbundets ledelse. Ved sneversynt byråkratisme hadde forbundet skadet Bruno Groening meget.

Anledningen til diskusjonen var rettssakens kjennelse, ifølge hvilken Bruno Groening innenfor kort tid skulle betale 2000,- DM i bøter. Da han ikke fikk noen penger for sitt virke, og derfor ikke rådet over tilstrekkelige finansielle midler, hadde forbundsledelsen allerede fra begynnelsen av rettssaken besluttet at de ville bære de forefallende utgiftene. Om boten talte med her, var det dog uenighet om i styret. Man ville ad tidrøvende, byråkratiske veier kontrollere, om forbundet overhodet var forpliktet til å betale de 2000,- DM. Først deretter skulle man bekymre seg om å bringe gjelden ut av verden. Dermed var det forutsigbart at de nødvendige midlene ville nå Bruno Groening alt for sent – om overhodet. Forbundet ville altså passivt ha sett på hvordan Bruno Groening, hvis han ikke kunne betalte den fastsatte boten, i stedet måtte gå i fengsel. Derved kom det til et åpent oppgjør, og til slutt til et brudd.

Bruno Groening omtalte i sin 62 sider lange "Bilanz über die Tätigkeit des Bundes" (status over forbundets virksomhet) alle de punktene hvor forbundet hadde skadet ham. Sammenfattende forklarte han:

"Når jeg nå i dag drar sammenligninger mellom mine tidligere omgivelser (de smarte forretningsfolkene Meckelburg, Enderlin, Schmidt og Hülsmann) og mine nåtidige omgivelser (forbundsledelsens medlemmer), kommer jeg til samme konklusjon: I dag er sluttresultatet det samme som den gangen. De, som ville være mine største, nærmeste og beste venner, er i dag ikke blitt annerledes enn de forrige var. Den gangen bedro uærlige håndverkere meg. I dag har venner sviktet, idet de rolig kunne se på at jeg måtte gå gjennom prosesser, gå gjennom domfellelse, ved at jeg ingen hjelp fikk, ved at jeg ikke kunne oppsøke mine vennekretser uten bil, ved at man intet foretok seg mot pressehetsen, ved at man kun forårsaket forvirring, ved at man simpelthen ikke var der for meg, når jeg trengte deres hjelp. Jeg trengte hjelp av mennesker, som med all deres jordiske kunnskap, utdannelse og erfaring, skulle og kunne ha støttet meg for å avverge dette, slik at jeg kunne komme til det som jeg nå engang er her på denne jorden for å gjøre.

Ingen av disse vennene har engasjert seg på mine vegne, for å kjempe for min frihet, ingen hadde mot til virkelig å forsvare meg. Ingenting ble gjort. På smålig byråkratisk vis har man truffet beslutning på beslutning. Ingen har virkelig involvert seg på mine vegne, ingen har virkelig engasjert seg med all sin kraft - for å befri meg en gang for alle - fra alle disse kampene i rettssakene, i prosessene, imot pressen, som en hjelper med bilen som var gått i stykker, en som tok seg av smuss og baktalelse osv. osv., og som ryddet veien for meg, så jeg kunne gjøre det som jeg er kommet hit på denne jorden for å gjøre:

Å formidle livskraften til menneskene og å føre menneskene til troen.

At jeg behøver ro til dette og ikke igjen og igjen må bli forhindret i dette gjennom verdslig, ytre innflytelse, at jeg behøver en virkelig beskyttelsesmur for uforstyrret å la det som er gitt meg virke, det har ingen tenkt på, ingen av mine venner, ingen av dem som ville være mine venner. Og dette er det beskjemmende, og for meg det skuffende:

• Smarte forretningsfolk har villet dra nytte av meg, de ga seg til kjenne som slette mennesker.
• Venner fra Groening-forbundet er for lunkne, for likeglade, for dovne, jeg vil ikke si ondsinnede.

Og resultatet er det samme:

Jeg er ikke blitt fri. Mange venner fra forbundsledelsen har ikke holdt deres løfte. Man har kun kneblet meg gjennom alle foranstaltningene."

Weisser trådte tilbake, og Groening-forbundet, som det aldri var lyktes å få opptatt i foreningsregisteret, ble etter kort tid oppløst. I stedet kom "Forening til fremme av sjelelig-åndelig og naturlig livsgrunnlag". Den ble grunnlagt i 1958, og dens formenn var Erich Pelz for Tyskland og Alexander Loy for Østerrike. Men heller ikke denne foreningen, som var den siste som ble grunnlagt i Bruno Groening's levetid, skulle utrette det som han håpet. I vedtektene ble hans navn ikke engang nevnt.

Hans ord bannlyser sykdom

Under disse stridigheter og kamper fortsatte Bruno Groenings virke. Slik skrev dr. Horst Mann 1957 i en artikkelserie i "Neues Blatt" under overskriften "Hans ord bannlyser sykdom" bl.a.:

"Neste morgen kjørte jeg fra Hameln til Springe, den lille byen ved Deister. Også her var det dannet et Groening-fellesskap. Helbredelsen av en rekke mennesker hadde vært utgangspunktet for dette. Også her opplevde jeg, som tidligere i forskjellige landsbyer i Schleswig-Holstein, i Augsburg, Hameln, Wien, Plochingen og andre byer, at mennesker sto opp og fortalte meg om deres sykdommer. De fortalte meg hvilke leger som hadde behandlet dem. De fortalte om deres helbredelse, som de kunne takke Groening for, og alltid var de parate til å løfte hånden og bekrefte deres utsagn under ed.

'Allerede som baby gikk begge beina mine ut av ledd i hofteleddet', fortalte 50-årige Julie Prohnert fra Hannover. 'Senere kunne jeg kun gå ved hjelp av krykker. Legen kunne kun lindre min lidelse. Da jeg hørte et foredrag av hr. Groening, merket jeg en sterk reaksjon. Ryggen min, som allerede var helt sammenkrummet, ble rett igjen. Jeg kunne gå igjen. Siden har jeg ikke hatt tilbakefall ...'

'Jeg hadde leddgikt og var til stadighet plaget av utslett og byller. Det har hr. Groening befridd meg for', sa Wilhelm Gabbert fra Hameln.

'Min gallelidelse kunne kun gjøres utholdelig med morfin', fortalte Kurt Severit fra Evestorf. 'Jeg takker Bruno Groening for å ha befridd meg fra denne lidelsen.'

'Jeg hadde meget høyt blodsukker', fortalte Robert Thies fra Springe. 'Men enda mer truende var en svakhet i hjertemuskulaturen. I dag har jeg ikke mer besvær med disse to lidelsene. Det takker jeg hr. Groening for.'

Historier til meg. Menn, kvinner og barn. Mange sykdommer ble oppramset, fra hodepine til nervebetennelse, isjias problemer, nyre- og gallblærelidelser, til hjertesykdommer og tilfeller av lammelser.

Men det var også noe annet som berørte meg dypt. Frimodig fortalte mange her foran alle tilhørerne, at de gjennom Groening hadde opplevd en indre forvandling. Jakten etter suksess og den egoistiske innstillingen var blitt avløst av en indre ro og fred, og tanke for fellesskapet.

Ved alle disse samtalene med mennesker, som følte seg helbredet gjennom Bruno Groening, ble et spørsmål stadig sterkere i meg: Var helbredelse mulig hos ethvert menneske - eller enda dristigere - ved enhver sykdom? Hvor lå grensene for den kraften som utgikk fra Groening? Var det ingen farer ved den? [...]

Ved mitt siste besøk stilte jeg ham dette spørsmålet. 'Jeg kan og vil ikke tvinge noe menneske', svarte han meg. 'Når noen lukker av og ikke bærer villigheten i seg til å utvikle kraften, til å skape orden, så mangler jeg også villigheten til å gripe inn. Dette mennesket oppfordrer jeg kun til å sprenge lenkene til det onde, som forhindrer helbredelsen.''

Jeg hadde enda et spørsmål: 'Noen sykdommer er mer farlige enn andre', sa jeg. 'La oss si at en alvorlig syk person, som er blitt oppgitt av flere leger, tillater en lege som fremdeles er innstilt på å kjempe for sin pasient, å tilkalle Dem på hans vegne. Ville De så kunne hjelpe?'

'Ja', sa Groening. Han sa det uten å nøle. 'Når den syke tror på det, og legen har tillit til sin metode, vil suksessen ikke utebli. Den felles tilliten vil utvikle uante krefter i den syke. Hyppig kommer suksessen nettopp aller hurtigst der hvor det syke mennesket som er full av fortvilelse griper etter det siste halmstrået.'"

Rettssakene fortsetter

Ved appellrettsmøtene i januar 1958, kom det Bruno Groening til skade at det ikke var ham, men statsadvokatens kontor som hadde anket dommen. Det var dog ikke kun denne forsømmeligheten fra hans daværende advokat som skadet ham; også dennes forsinkede utlevering av dokument materialet til Groenings nye juridiske konsulent forhindret forberedelsen til rettsmøtene.

Som en ytterligere ulempe, sammenlignet med det første rettsmøtet, utviste motstandernes vitner en langt mer sikker opptreden. De syntes å ha blitt enige om punktet "Legens forbud".

Dommen lød denne gangen slik:

Åtte måneders fengsel på grunn av uaktsomt drap, og 5000,- DM i bøter for overtredelse av kvakksalverloven. Dommen ble gjort betinget.

Baronesse Anny Ebner von Eschenbach, som var til stede både på det første og det andre rettsmøtet, betegnet dommen som en skam for Tyskland.

Bruno Groening erklærte at han ble straffet for å gjøre det gode. Han beklaget at ingen under hele prosessen hadde interessert seg for hvordan en helbredelse skjedde, ikke en gang hans egen advokat. Hvis man var gått inn på dette spørsmålet, ville det ha vist seg at hans virke ikke hadde noe å gjøre med medisinsk behandling. Så ville man vært nødt til å innstille prosessen. Men oppklaringen av dette spørsmålet interesserte ingen seg for i rettssalen. Man hadde en forutfattet mening om Groening, og var ikke innstilt på å avvike fra den.

Dette ble imidlertid heller ikke slutten på rettssaken. Denne gangen anmodet Bruno Groening om appell. Tidspunktet for rettsmøtet ble av høyesteretten i München fastsatt til den 22. januar 1959. Men i mellomtiden inntraff noe tragisk i Bruno Groenings liv.

Hans vei ender i Paris

IHøsten 1958 kjørte han til Paris med sin andre kone, fru Josette, som han hadde giftet seg med i mai 1955, og lot seg undersøke av en venn, kreftspesialisten dr. Pierre Grobon. Analysen av flere røntgenbilder ga resultatet: magekreft i fremskredent stadium. Dr. Grobon ønsket øyeblikkelig å operere, men det avslo Bruno Groening.

Han kjørte tilbake til Tyskland og forberedte julefestene for vennekretsene. Den 4. desember snakket han inn på et lydbånd som skulle avspilles ved alle julefester. Deretter kjørte han igjen med sin kone til Paris. I mellomtiden hadde dr. Grobon informert den ansette spesialisten i kreftkirurgi, dr. Bellanger. På dennes klinikk i Rue Henner, ikke langt fra Montmartre, ble han operert den 8. desember. Utfallet var forskrekkende for legene: det var mye verre enn røntgenbildene lot ane - det var ingen vits i å operere lenger. Operasjonssåret ble straks lukket igjen.

Josette Groening skrev om dette:

"De var ute av stand til å forstå, at Brunos ytre fremtoning røpet så lite om hans fryktelige indre lidelse, at han stadig kunne trekke pusten normalt, at stoffskiftet hans enda i den siste uken hadde fungert upåklagelig, at blodbildet hans var helt utmerket. I dette fremskredne stadium kommer det hele tiden oppkastninger ved den minste opptakelse av næring, og den hardt prøvede pasienten dør langsomt av sult. Hos Bruno var det slett ikke slik."

Til sine legers forbauselse kom han seg meget hurtig og kjørte tilbake til Tyskland, hvor han opplevde julefesten.

Midt i januar 1959 hadde han et 3-dagers møte med formennene i styret for den nye foreningen, og fikk fastlagt hvordan verket skulle oppbygges. Ingen av de to ante at det skulle bli deres siste møte med Bruno Groening.

Den 21. januar fløy han igjen til Paris. På grunn av en blokkering av tykktarmen var en operasjon uunngåelig. Den 22. januar 1959, kl. 9.00 - på samme tid som appellsaken i München begynte - ble Bruno Groening på ny operert. Han måtte la dette skje med seg selv, som han hadde spart utallige mennesker for. Han kunne og måtte ikke hjelpe seg selv.

Da han denne morgenen lå i narkose, kom det plutselig et kraftig tordenvær over Paris. Hans kone fortalte:

"Det følgende naturfenomenet var også merkelig. Den 22. januar 1959, mens min mann enda lå i narkose, formørket et plutselig oppstått uvær med lyn og torden den lune og lyse dagsstemningen i Paris. Det ble så mørkt at man ved høylys dag måtte tenne lys. Søsteren uttrykte sin forbauselse over et så kraftig tordenvær.

I dagene etter operasjonen var Brunos temperatur, blodtrykk og puls fullstendig normale. Han sto til og med opp to ganger og satte seg i en lenestol."

Den 25. ble han bevisstløs, og den følgende dagen, den 26. januar 1959 kl. 13.46, døde Bruno Groening på Clinique Henner av kreft, som legen skrev på dødsattesten.

Var det virkelig kreft? Dr. Bellanger sa etter den andre operasjonen følgende:

"Ødeleggelsene i Brunos kropp er fryktelige, det er en total indre forbrenning. Hvordan han har kunnet leve så lenge og uten de forferdeligste smerter, det er meg en gåte."

Bruno Groening hadde allerede flere år før sagt:

"Hvis man vil forby meg mitt virke, brenner jeg opp innvendig."

Hvordan Bruno Groening bar denne bitre skjebnes kors, viser et brev som dr. Grobon skrev den 26. februar 1959 til hans enke.

"Disse [om legenes anstrengelser for Bruno Groening] var vel helt naturlige, og jeg må vel si, at de har funnet en veldig støtte i Bruno Groenings mot, hans viljekraft og betydelige personlighet. [...] Han gikk Kristi vei."

I et brev fra desember 1974 ga dr. Bellanger igjen uttrykk for sin beundring for Bruno Groening:

"Bruno Groening var en mann med hjerte, et verdifullt menneske, som gjorde seg gjeldende; og hans verdighet ansikt til ansikt med lidelse og død fremkaller enda i dag beundring."

Bruno Groenings lik ble brent i et krematorium i Paris, og urnen ble bisatt på skogskirkegården i Dillenburg.

Rettssaken ble erklært bilagt på grunn av anklagedes død, og en endelig dom ble aldri avsagt.

"Mirakeldoktoren fra Herford", som hadde brakt helbredelse til tusener og atter tusener av mennesker, døde ensom og forlatt i en liten gate i Paris. Hvorfor måtte det skje? Hvorfor måtte han bære så bitter en sorg? Hvorfor kunne han ikke hjelpe seg selv?

Om dette skriver Grete Häusler i boken "Das Heil erfahren, das ist Wahrheit" (Å oppleve helbredelse, det er sannhet):

"Bruno Groening har i den korte tiden han var her på denne jorden bevirket mye godt. Hjelperens og helbrederens evner fikk han som vuggegave. Overalt hvor han kom skjedde det vidunderlige ting, som man ikke kunne forklare med forstanden. Han trådde frem for offentligheten i 1949. Etter de store helbredelsene som skjedde i Herford, og etter at han i inn - og utland var kommet på alles lepper, fikk han etter 3 måneder forbud mot å helbrede. Man forfulgte ham og skapte hets mot ham, man førte den store rettssaken mot ham og ville straffe og dømme ham. Hvorfor? Hvem hadde han gjort noe ondt? Ingen, men han hadde gjort så mye godt for tusener av mennesker, som ikke noe annet menneske kunne ha gitt dem. Uskyldig ville man straffe ham! Uskyldig ønsket de å hindre ham i å gjøre det som Gud hadde befalt ham å gjøre - å hjelpe menneskeheten!

Han måtte bære bitterheten fra denne ondskapsfullheten i Paris, på kreftklinikken i Rue Henner! Under store smerter brant han opp innvendig av denne Heilstrom, som han ikke fikk lov til å gi videre. Menneskets lov forbød ham dette i Tyskland. På bakgrunn av alle løgnene og bakvaskelsene sto han der, anklaget som en forbryter!

Stille og alene, uten at noen venner visste om det, bar han alle menneskehetens lidelser. Og det var en byrde, som han ikke bar forgjeves! Slik skulle det være, det var ikke lenger mulig å hjelpe menneskene på annen måte."

Og i hennes bok: "Jeg lever, for at menneskeheten kan leve videre", skriver hun:

"Vi mennesker skal være meget forsiktige i omgangen med ordet 'offer'. Men her, hvor Bruno Groening døde i Paris, er dette ordet, i sin fulle betydning, sannheten."

Kun slik var det mulig at følgende ord kunne gå i oppfyllelse, hvilket i dag bli bevitnet av utallige suksessberetninger:

"Når jeg ikke lenger er på denne jorden som menneske, dvs. når jeg har lagt fra meg min fysiske kropp, er menneskeheten kommet så langt, at hver enkelt menneske selv kan oppleve hjelp og helbredelse."