Forberedelsestid (1906 - 1948)

Da avisene i mai 1949 skrev om "Mirakeldoktoren fra Herford", hadde Bruno Groening et liv bak seg som var rikt velsignet med erfaringens frukter, og hardt brolagt med savnets sten.

Barndom og ungdom

Bruno Groening ble født den 31. mai 1906 i Danzig-Oliva (Gdansk) som det fjerde av ekteparet August og Margarethe Groenings syv barn. Foreldrene hans merket tidlig det usedvanlige ved sønnen. Som når faren mange ganger kom buldrende og skjellende hjem, og det plutselig lød en høy stemme fra spedbarnets værelse. Når foreldrene forskrekket så etter, var alt stille igjen, og den lille lå fredelig i sin vugge. Men faren sluttet å buldre, og gikk etterpå stille gjennom huset. Slike og lignende hendelser fremmedgjorde Bruno for foreldre og søsken. Faren kunne til og med føle seg ille til mote. Jo eldre Bruno Groening ble, desto mer fremmed ble han for sin omverden. Lei seg over sine omgivelsers hardhjertethet flyktet den lille Bruno ut i naturen. Han følte seg mer tiltrukket av dyrene, trærne og buskene enn av menneskene. Ofte forsvant han i timevis i skogen i nærheten.

"Her opplevde jeg Gud. I hver busk, i hvert tre, i hvert dyr, ja selv i steinene. Overalt kunne jeg stå og gruble i timevis - det var egentlig ikke noe tidsbegrep - og alltid fornemmet jeg det som om hele mitt indre liv utvidet seg i en uendelighet."

Han deltok aldri i sine jevnaldrenes ville slagsmål. Derfor ble han ofte gjenstand for ondskap, og han fikk juling og ble straffet fordi han var annerledes.

Med tiden ble aspektet i Bruno Groenings vesen som senere skulle føre til betegnelsen "Mirakeldoktoren", tydelig. Dyr og mennesker ble friske i hans nærvær. Under første verdenskrig gikk han ofte til sykehuset, hvor han var en velkommen gjest. De sårede følte seg vel i hans nærhet, og mange ble friske. Syke sendte også bud til hans mor om at hun skulle komme til dem med den lille Bruno. I familien og bekjentskapskretsen tok man gjerne i mot guttens helbredende evne.

Bruno Groening skriver om livet sitt: "Allerede som lite barn ble syke mennesker befridd sine lidelser i mitt nærvær, og både barn og voksne ble ved opphisselse eller stridigheter fullkomment rolige ved noen ord fra meg. Som barn kunne jeg konstatere at dyr som vanligvis ble ansett for sky eller ondskapsfulle, viste seg godmodige og tamme overfor meg. Forholdet til barndomshjemmet mitt var derfor underlig og anspent. Jeg strebet tidlig mot selvstendighet for å komme bort fra den uforstående holdningen i hjemmet mitt."

Forberedende år

Etter å ha gått i femte klasse på folkeskolen begynte Bruno Groening en handelsutdannelse, som han etter farens press måtte avbryte etter 2½ år. Murerformannen ville at sønnen hans også skulle lære et byggefag. Han lot ham utdanne seg til tømrer, men heller ikke her kom det til en avgangseksamen. Etterkrigstidens urolige økonomiske forhold lot det ikke komme så langt. Tre måneder før avslutningen av læretiden måtte firmaet hvor han var i lære lukke på grunn av manglende ordrer. I tiden som fulgte levde han av mye forskjellig arbeid. Han drev nesten to år sitt eget bygge- og møbelsnekkeri, var beskjeftiget som fabrikks- og løsarbeider, og arbeidet som telegrampostbud og svakstrømsmontør. Egon Arthur Schmidt skrev om denne tiden:

"Forskjellige arbeidskollegaer fortalte meg at alt arbeide han tok fatt på lykkes for ham, enten han reparerte klokker, radioapparater, eller arbeidet som blikkenslager. Tekniske ting lå særdeles godt for ham. Han hadde heller aldri vært redd for å gjøre det groveste og tyngste kroppsarbeide. Som havnearbeider utførte han nøyaktig det samme harde arbeidet som sine andre kamerater. Han erkjente åpent at det jo hørte med til veien at den førte ham gjennom det dype for å kunne nå det høye. Et gammelt kinesisk ordspråk sier: 'Den som aldri har gått gjennom sumpen, kan aldri bli noen helgen.' Det foreligger tilstrekkelige vitneutsagn fra tidligere reisefeller hvorav en først nådde meg helt nylig, og hvor det enkelt og uten forbehold sies at fortelleren i et ettårig samarbeide med Bruno Groening bare husker ham som den best tenkelige kamerat han noen sinne har hatt."

Som 21-årig giftet han seg. Men hans kone hadde ingen forståelse for ham. Hun ville tvinge ham inn i et snevert, borgerlig familieliv, og oppfattet hans helbredelser som "griller". Sønnene Harald og Günter ble født i 1931 og 1939, og døde begge da de var 9 år gamle. Selv om mange mennesker allerede hadde opplevd helbredelser gjennom Bruno Groening, trodde Gertrud Groening ikke på mannens helbredelseskraft. Hun betrodde ham ikke barna, men tok dem til legene. Men legene kunne ikke hjelpe. Begge guttene døde på sykehuset, Harald 1939 i Danzig, Günter 1949 i Dillenburg. For Bruno Groening var det et tungt skjebneslag. Selv mange år etter fikk han tårer i øynene når han snakket om sønnene.

Slik var tiden mellom verdenskrigene en forberedelsestid for ham for hans senere virke. Han måtte gjøre mange bitre erfaringer for å kunne forstå og ha medfølelse med mennesker i alle sosiale lag.

I andre verdenskrig ble han innkalt til Wehrmacht i 1943. Der ble det stridigheter. På grunn av sin vegring mot å skyte på mennesker, ble han truet med krigsrett. Men til slutt kom han allikevel til fronten. Han ble såret, kom i russisk fangenskap, og kom på slutten av 1945 som flyktning til Vesttyskland.

Bruno Groenings holdning i krigstiden var preget av hans ønske om å hjelpe. Selv ved fronten benyttet han enhver anledning til å hjelpe sine kamerater eller sivilbefolkningen.

I en russisk landsby muliggjorde han adgang til hærens matforsyningsdepot for den hungertruede befolkning. I fangenskapet kjempet han for å skaffe sine kamerater bedre klær, bedre mat og bedre husly. Utallige som led under hungerødemer, hjalp han til helbredelse. I krigens redsel drepte han ingen mennesker, men hjalp utallige.

I desember 1945 ble han løslatt fra fangenskapet, oppbygget seg en ny eksistens i det hessenske Dillenburg, og hentet sin familie til seg. Etter at hans andre sønn også var død, og hans kone ville forby ham enhver hjelpende virksomhet, skilte han seg fra henne. Han følte seg forpliktet til å la de helbredende krefter han rådet over, komme alle mennesker til gode. Han sa: "Jeg tilhører ikke den enkelte, jeg tilhører menneskeheten."

I begynnelsen av 1949 førte hans vei ham til Ruhrområdet. Gjennom noen helbrededes beretninger ble flere og flere mennesker oppmerksomme på Bruno Groening. Han dro fra hus til hus, alltid dit det var bruk for ham, hvor syke ba om hjelp. Slik virket han i små kretser, til han i mars 1949 fikk en invitasjon fra en ingeniør i Herford til å komme til sønnen hans.