Pressens avspeiling fra den gang, Tyskland:
"Das Neue Blatt", utgave 9.5.1957

"Bruno Groening - Hans ord bannlyser sykdom, 1. konsekvens"

Dokumentarisk beretning / av dr. Horst Mann

Det skal på forhånd sies med all tydelighet: Det dreier seg ikke om personen Bruno Groening. Das Neue Blatt vil verken synge med i koret som begeistret lovpriser ham som helbreder, eller bringer ham i vanry som sjarlatan. Vår oppgave var å undersøke Bruno Groenings helbredelser - kritisk og ubestikkelig, kun ledet av den ærlige bestrebelse for definitivt å utforske sannheten. For alle lidende mennesker har et krav på denne sannhet.

Das Neue Blatt åpner for et opprivende kapittel i vår umiddelbare nåtid. For dette er kjensgjerningene:

• I mer end 10 år oppnår Bruno Groening beviselig helbredelser. Antallet lar seg ikke bedømme. De er i tusenvis.
• Flere ganger stod denne mannen for retten for sine metoder. Man måtte frifinne ham. Med fortrøstning imøteser han også nå en ny, meget omstridt prosess.
• Overalt i Tyskland er det Groening-foreninger. Deres medlemmer ser fulle av ærefrykt mot mannen som ikke kun helbredet dem, men også gav dem et sjelelig holdepunkt.

Das Neue Blatt talte med disse menneskene. Kritisk undersøkte vi vellykkede helbredelser. Vi spurte leger og vitenskapsmenn, og vi talte med Bruno Groening selv. Han stilte gladelig materiale, som hittil ikke hadde vært tilgjengelig for noen, til vår rådighet.

Det var den 27. november 1953 i den lille byen Ostenfeld, 14 kilometer øst for Husum: Det lå en trykkende spenning i rommet i landsbyens vertshus. Den spente som en jernring om hjertene til menneskene som satt tett sammentrengte på benker og stolrekker. Det var vel hundre, kanskje hundre og femti.

De var kommet fra Ostenfeld og de omliggende landsbyer mellom Rendsburg og Schleswig, Husum og Kappeln. Ryktet hadde hurtig bredt seg: Bruno Groening er der! Han skal igjen ha helbredet syke. Kanskje kunne han også hjelpe meg, eller faren med sin gikt, eller barnet som var så svakt, og som legen bare hadde et skuldertrekk for. Det måtte være tankene hos de menneskene som var forsamlet her i kveld.

Det matte lyset klarte ikke å gjennomtrenge rommet. Det falt på ansikter som var fulle av forventning og tro. Men også i skeptikeres og de nysgjerriges øyne. De forventet ikke noe særlig. De ville bare være der for senere å kunne snakke med i de lange vinterkveldene i år 1954. Det skjedde jo så lite her i den lille landsbyen. Snakken dreide seg hele tiden om de samme emnene: været, høsten, kveget og - sykdom. Ja, og enhver kunne jo ende med å bli syk - kanskje visste Groening om en utvei...

De mumlende stemmene steg til taket i det overfylte rommet, og skubbet røykslørene fra hverandre. En holdt hendene krampaktig som i bønn. En annen fortalte vitser for å befri seg for den indre spenningen. Andre bekymret seg om sine syke familiemedlemmer.

På den siste stolraden var det stille. Der hadde man båret en alvorlig syk inn. Smertene pinte ham så ubønnhørlig at han ikke engang kunne sitte. Man hadde lagt tepper på gulvet, og hadde redd opp til ham der. Folk kjente ham. Det var en bonde, Thies Paasch fra Norby. De kjente også hans grusomme skjebne, smertene som holdt ham fangen, og mange ganger tvang ham til sengs i ukevis.

Plutselig forstummet mumlingen. Bruno Groening trådte inn i salen. Han virket liten med sin knappe 170 centimeter, han gikk med raske skritt opp på et lavt podium. Klærne hans var som man kjente dem fra bilder. Kun det tunge hodet med den krøllede hårtoppen og de store, lysende øynene som liksom brant i det magre, bleke ansiktet, var påfallende.

Og så ble alt helt annerledes enn de som hadde kommet av nysgjerrighet eller sensasjonslyst hadde forventet.

"Mine kjære venner!" rettet Groening ordet til forsamlingen. Og stemmen hans var myk og melodisk, uten dramatikk eller patos, og den talte heller ikke om helbredelse, om de mirakler dens eier hadde medvirket. Den lovpriste ham heller ikke, eller priste ham som messias som hadde kommet igjen for å bringe redning til de fortvilede.

Groening talte om troen og om dens kraft. Han sa det med enkle ord, som enhver forstod, tok til seg og bearbeidet. Han talte i bilder og brukte sammenligninger, men han malte ikke i grelle farger og hendelser.

Litt under en time måtte Groening ha talt. Ingen så på klokken eller følte at det ikke ble talt til dem. Så henvendte han seg til den enkelte tilhører.

"Har De merket noe?" spurte han. Sakte og forsiktig, eller glade og bekreftende kom svarene. Noen holdt en av de på forhånd fordelte kuler av sølvpapir i de krampaktige hender, og fortalte om en eiendommelig varmefornemmelse. Andre fortalte om en sitring eller om støt av smerte. Andre igjen ristede bare benektende på hodet.

Noen ville fortelle sin sykdomshistorie. Men mannen med den mørke silkeskjorte og den store slipsknuten var ikke alltid en oppmerksom tilhører. Mange ganger avbrøt han dem, nesten barskt: "Jeg behandler ingen sykdommer! Sykdom er uorden. Kom til orden med dere selv og Gud, og helbredelsen vil ikke utebli. Men la oss snakke om noe godt. Føl dere vel tilpass i kretsen vår!"

Bruno Groening gikk fra bord til bord, fra stol til stol. Så snudde han seg bort.

Et rop fra siste rad stanset ham. "Herr Groening, De har glemt en!" Det var borgermester og amtmand fra Owschlag kommune, han reiste seg og pekte på Thies Paasch, som lå på gulvet bak ham.

Groening gikk bort til den syke, bøyde seg ned, og stilte det samme spørsmålet som han hadde stilt de andre: "Har De merket noe under møtet?"

Mannen, som på grunn av smerter var tvunget til å ligge på gulvet, nikket. "Ja", sa han så. "Jeg ble plutselig helt varm. Men halvdelen av det venstre benet ble iskaldt. Og så kriblede det i høyre hånd."

Groening nikket. Intet annet. Ingen bevegelse, ingen trøst, intet fingerpek. Med raske skritt gikk han tvers gjennom salen.

Da ropte en midt blant tilskuerne: "La oss takke herr Groening ved å reise oss fra våre plasser!" Stolbena skrapte, det ble skubbet bort bord.

Og så skjedde det utrolige. Thies Paasch reiste seg. Han stod opp, akkurat som alle de andre friske. Ansiktet hans var plutselig som befridd. Med begge hender avviste han sine naboers hjelpende holdning. Han ville klare seg selv. Og det gjorde han, uten besvær, uten anstrengelse - uten smerter

Oppreist stod han der, og så smilende, nesten triumferende på de overraskede ansikter omkring seg. Og så gikk han med sikre skritt til bardisken. "En konjakk, herr. vert", forlangte han. Han skrek det nesten, med en stemme som var gjennomtrengt av forferdelse, forhåpning og jubel: "En konjakk, herr. vert !"

Norby, den 18. april 1957

Foran meg ligger en mappe med takkeskrivelser til Bruno Groening. Den inneholder 58 sykehistorier fra mennesker som alle så en helbreder og redningsmann fra deres tunge lidelser i denne mannen. De stammer fra et lille område, fra Ostenfeld og de omliggende småbyer. Beretningene omfatter et tidsrom fra vinteren 1953 til våren 1954. De er skrevet av bønder, husmødre, bilister, murere og andre håndverkere. De forteller også om vidunderlige helbredelser av barn.

Min forstand tror ikke det øynene leser. Det er simpelthen ufattelig. Mennesker remser opp sine plager som forteller om hjerte- og kretsløps skader, om gikt, åreknuter, åpne sår, hodepine, utslett på huden, blodpropper, betennelser i hofteledd, fedme, lammelser, hudfortykninger, diskusprolapser, gallelidelser og tuberkulose. En grusom rekke sykdommer - som alle skulle ha blitt helbredet av Bruno Groening.

Jeg stanser. Øynene mine faller på navnet Thies Paasch, mannen som for nesten tre år siden, etter et foredrag av Bruno Groening plutselig reiste seg og følte seg helbredet. Jeg leste:

"Siden 1944, altså i hele ti år, led jeg av fryktelige nerve- og giktsmerter, som jeg fikk den gang under krigen i Østpreussen. Flere leger, heilpraktikere, urtekurer ble gjennomført, og alt var anvendelig til lindring, men ikke til helbredelse. Forrige høst ble smertene sånn at jeg ikke mer kunne røre meg. Legen stilte diagnosen diskusprolaps og betennelse i isjiasnerven.

Da jeg så hadde ligget i fire uker uten å kunne merke bedring, bestemte jeg til for å kjøre til Ostenfeld den 27. november, hvor herr Groening den gang selv var til stede.

Da jeg verken kunne gå eller sitte, måtte jeg ligge to timer på gulvet. Da herr Groening så kom inn i rommet, merket jeg straks lindring. Og da herr Groening hadde endt sin tale for de ca. 200 mennesker, stod jeg opp og kunne forlate rommet uten stokk. Som ved et mirakel er jeg nå frisk og klarer arbeidet mitt.

Min hjertelige takk til herr Groening, gjennom hvem jeg igjen har blitt fullstendig frisk.

Thies Paasch, Norby

Hva hadde skjedd med denne mannen? Hadde hans spontane helbredelse virkelig vist seg å holde? Var det virkelig en mirakelhelbredelse, eller var det kun øyeblikkets kraft fra den tro som Bruno Groening plutselig fikk til å flamme som fikk smertekilden til å tørke bort, for deretter å bryte enda sterkere ut på nytt?

Få timer senere sitter jeg overfor ham i finstuen på hans bondegård i Nordby. En frisk og glad mann som like så godt kunne være 40 som 50 år. Han har nettopp kommet tilbake med tog og sykkel fra Husum, hvor han hadde vært oppe til kjøreprøve.

Han fortalte gladelig. Allerede hans første bemerkning sparte meg for spørsmålet om helbredelsen hadde holdt. "Jeg er herr Groening dypt takknemlig. Det er takket være ham at jeg i dag igjen kan ha glede av arbeidet mitt, og at jeg er frisk."

Det har Thies Paasch all grunn til å være. For da han enda en gang beskrev sine lidelser for meg, ble jeg klar over hvor tyngende hans sykdom hadde vært. Han hadde den gang, under det første sammenbruddet under krigen, prøvd alt. Men gikten var blitt verre. Ryggen begynte å krumme seg. Legene kunne kun lindre med sprøyter.

"Den gang så jeg ikke lenger noen utvei", sa Thies Paasch. "Jeg hadde lidd så mange tilbakefall. Da så navnet Groening falt, visste og følte jeg: Bare han kan redde meg! Det trodde jeg på, mens jeg ble båret inn i bilen for å kjøre til Ostenfeld, og jeg undertrykte smertene mine."

"Har De i mellomtiden vært hos lege?" spurte jeg den solbrente bonden, som handlekraftig hadde gjenopptatt sitt så sannelig ikke lette arbeide igjen.

Thies Paasch ler. "Hvorfor skulle jeg det?" spurte han "Jeg føler meg jo frisk, helt frisk!"

Tross dette spurte jeg senere en lege, som lenge hadde behandlet ham med sprøyter. "Det stemmer", sa han. "Herr Paasch var syk. Han hadde blant annet en nervebetennelse. For å oppnå helbredelse trengte han en kraftig impuls. Den må Groening ha gitt ham."

Min nysgjerrighet var vakt. Var dette tilfelle et unntak, en enkelt suksess? Jeg oppsøkte andre pasienter - og jeg opplevde nye overraskelser. Det vil jeg fortelle om neste uke.